«It`s such a perfect day, I`m glad i spent it with you»….

(Det er en så perfekt dag, jeg er glad jeg tilbrakte den med deg...)

Alt lyset vi ikke ser.

Det viktigste lyset er det vi ikke kan se,

det er i hode og hjertet vårt.

Det hender at vi leter etter en perfekt dag. Det kan være vanskelig i en hverdag med jobb og mange gjøremål. Finnes det en perfekt dag i trillingfamiliens enorme arbeid med ungeflokken? Må minne om alle brødskivene som skal smøres – minst 2 brød om dagen. Alle bleiene som skal skiftes – ca 20 i døgnet. Lekser som skal følges opp, tøyet som skal vaskes og brettes – bare klærne tar like lang tid som en topptur til Prekestolen!

Jo, midt i alt arbeidet gjør trillingguttene og de to søstrene, dagene perfekte. «A perfect day» er de vidunderlige små øyeblikkene som summerer dagen perfekt. Det kan være et overraskende vått kyss på kinnet fra en av trillingguttene – man vet ikke om man skal takke for omtanken eller tørke det våte kinnet først. 

Det kan være når trillingguttene mestrer noe for første gang og de viser hvor stolte de er av seg selv, eller når vi danser sammen på stuegulvet og de ler og smiler fra øre til øre. Øyeblikk der vi ser på hverandre og synger laaaaaaange vokaler med noen ord her og der, som en duett. Det er utrolig morsomt og perfekt! Det er gode minutter det!! Det er også en perfekt dag når jeg har ledd så tårene triller av dem, eller jeg kan se dem endelig sove i en fredelig haug.

 Trillingguttene er på ferie hos Mimmi ....endelig sovnet de i sengen min.

Trillingguttene vokser i god fart og nå kaller jeg dem «3 meterne». De er alle ca en meter høye og han ene «meteren» er nysgjerrig og overalt. Absolutt alt må han finne ut av. Sleiver og visper fra skuffene blir på mystisk vis borte, brukte bleier blir kastet som baller, det han finner rundt omkring kan du finne igjen på de merkeligste steder. Som fargeblyanter i kjøleskapet, brødskorper i vannkokeren, skjeer i søpla eller sokkene hans i blomsterpottene. Det skramler og støyer rundt ham. Han er blid som ei sol og kan bare stoppes av gaffateip!! Og haukeblikk. Trillinghjemmet er på et vis litt «pyntet» med gaffateip. (På noen skapdører og peisdøren).

2. meteren er lettere og passe. Han er forsiktig, men elsker å synge, så han hører jeg jevnt og trutt. Så undersøker han ting nøye og forsiktig, tenker og undersøker igjen. Kan smile forundret og sette seg på gulvet for å lese bok, tenker og undersøker bildene, tenker igjen. Samme greia når han tegner. Midt i trappa er han ofte å finne, der han synger så hjertet brister. Best fart har han med ball. Han elsker å leke med ball, kaster og fanger den eller bærer rundt på en ball. Om han stikker av …..nei, 2 meteren er en fredelig gutt. Enn så lenge…

Så har vi meter nr 3 som er en stille og sjenert type. En kan tenke at det er enkelt å passe 3 meteren, for han tusler stille med sine biler og baller. Men plutselig….. er han borte. Jeg kaller det å stikke av…. Da har han funnet noe interessant som han absolutt skal undersøke og er søkk vekk. Sta og målrettet går det fort, for 3 meteren har vilje når han vil noe, og er kjappere til beins enn han ser ut til. Jeg må absolutt ikke la meg lure av den fredelige fremtoningen. Det er som han lader ….og så Pang! Jeg må følge med så han ikke roter seg bort i noe.

En trillinggutt med alle fargene som han tegner med.

Trillingguttene er noen kjærkomne gjester hos meg som setter fart i dagen, bokstavelig talt. Når «3 meterne» kommer på besøk krever det noen forberedelser for at jeg ikke skal gå i bakken av hjertetrøbbel. Jeg må låse dører og rydde unna alle farer som en ellers ikke tenker på. Ikke fordi guttene gjør så mye galt, nei de er rett og slett for mange og for nysgjerrige til å følge med på, for meg. En lærer skremmende fort, så når de er på besøk eller jeg passer dem, har jeg en standard runde jeg tar for å gjøre alt klart.

Når trillingguttene er blitt loset inn, de er som små kalver som hopper hit og dit. Jeg står faktisk med armene ut for å lede dem til inngangen, slik en gjør for å lose dyr riktig vei. Man må være på alerten, for guttene er kjappe om «de får det for seg» at de vil noe annet enn det de skal.

Vel inne, må ytterdøren låses, for trillingguttene er glade i å være ute, men det er ikke mulig for meg å være alene med dem, om ikke område er inngjerdet.

Døren til toalettet låses, fordi en favoritt aktivitet er vannet i doen. Putte ting i do, flushe, skru på vannet i vasken, så alt blir vått. Joda, jeg har lært at den døren må låses. Alle dørene i 2. etasje må låses, da jeg så de begynte å åpne vindushaspene….skrekk og gru! Kjøkkenet er også en interessant plass. Trillingstorebror kan klatre opp rette skap, så her ryddes benkene for farer. Peisen må sikres for skuffen med aske og peisen må være kald.

Den nye aktiviteten deres er å bære baller og leker opp til toppen av trappen og kaste dem ned. Det kommer baller, lekebiler, klær seilende ned. Vell, det er lov hos Mimmi. Noe annet som er lov, er å hoppe i sofaen. Til irritasjon for Mammaen. Men fin aktivitet og snurre, hoppe og stupe kråke i sofaen, tenker jeg.

Sofa trim... Det kan bli vilt...

Trillingguttene er nå blitt så store at de er enten blide eller trøtte. Utad kan det synes som en god ide å legge dem til faste tider, i virkeligheten er det ganske vanskelig. De er så forskjellige at det er nesten umulig å samkjøre dem. Mammaen prøver utrettelig hver dag.

Det hender ofte at de bare sovner der de er, som med panna i bordet ved middagen. De sover godt, når de sovner, selv med lyd rundt seg. Det er umulig å holde dem våkne. Mellombror er den som gleder seg til å sove og kan hente yndlingsputa si fra soverommet, da er han bestemt, selv om det ikke er leggetid. Hva gjør en da? Låser døra til soverommet? Da finner han bare nest beste puta og tar seg en blund, der det er en ledig plass i stua.

Lillebror er en natteravn og er i strålende humør, gjør seg til og «lever livet» jo senere kvelden blir. De legger seg til samme tid, men det er alltid en av trillingguttene som tuller det til med skøy og fant. Storebror sovner fortest, om det er stille på soverommet. Vil de ikke sove vekker de hverandre så det blir et svære leven. De har egne senger, med de klatrer over til hverandre. Det er mulig å få lagt dem til samme tid om en er motivert til å sitte hos dem å hysje i noen timer. Det hender også en av dem drømmer fælt om natten, da er det gråt og trøst som må til. Mammaen er heldig om hun får lagt seg før klokken 12 og får sammenhengende søvn. Om litt er det bedre, for slik er 2 åringer.

En trillinggutt tar en lur, resten ser i bok.

Jentene skal på skolen og må rekke bussen til et visst klokkeslett. Det kan være en utfordring når natten med trillingguttene har vært strevsom. Heldigvis har jentene funnet en backup plan. De ringer til Oldefar! Han redder morgenen ved å kjøre dem til skolen når de er sene. Det er luksus for jentene å bli kjørt til skolen, så dette kan fort bli en fast morgenrutine. – «Oldefar kan du kjøre oss til skolen, for mamma sitter på do?»....En av jentene ringte for å bli kjørt til skolen. Vell, hva som er sant spiller ingen rolle, for Oldefar kjører uansett.

 Den beste dagen! Sier jentene. Akkurat som brudeparet!

Høsten har vært fylt med….alt! Skole, bursdager, aktiviteter, forkjølelser og et bryllup. Jentene fikk være brudepiker til mammaens kusine og de gledet seg i mange uker til den store dagen. Dessuten var de svært imponert over brudgommen. Han er spesiell, mente de med stjerner i øynene! Jentene ble pyntet etter alle kunstens regler og det ble den fineste dagen de hadde vært med på, fortalte de etterpå.

De var svært fornøyde med seg selv, etter å bli pyntet opp. Stinn av romantikk og gofølelse legger 6 åringen hodet på skakke og sier til meg: Mimmi, du er nok ikke så fin på utsiden….men inni er du fin! Jeg tok det som et kompliment.

Det er bedre å ha et bra liv på innsiden,

enn et liv som ser bra ut på utsiden..

Trillingguttene prater litt mer nå. De babler rundt og slår på stortromma med sine favoritt ord. Storebror er veldig opptatt av sko, han prøver alt han kan finne av sko. Hans favoritt ord er «Sko». Og han går stadig rundt i de skoene han finner i gangen, om det er Pappaens store sko eller gjestenes sko, er ikke så nøye.

Mellombror er glad i mat. Han burde hatt mellomnavn Tonn. Han er så tung å løfte på og så bastant i konsistensen at en blir svett av å herje rundt med ham. Passende nok er «Mat» favoritt ordet hans. Jeg kan se nesetippen hans over bordkanten, der han sjesker på alt av mat som er satt frem. Han liker å sitte på kjøkkenbenken eller stå på en stol ved siden av og se på eller «hjelpe til» med matlaging. Når han får smake, hmmmm-er han fornøyd. Og han kan prate! Mulig det blir slik at når søsteren hans får dempet pratingen sin, har vi en ny radio som går nonstopp i et par år!

Lillebror sier ikke så mye, før han har noe viktig å fortelle. Med sjenert smil foreller han meg mye rart. Favorittordet er «Drikke». Da ordner han seg og henter både kopp og det han vil drikke. Og venter hoppende, tålmodig på at jeg skal helle i.

Så er det alt de forteller meg som jeg ikke forstår. Da kan de se oppgitt på meg! Det skal bli spennende å se hvordan bilturene med trillingfamilien blir om noen år, om guttene blir like pratsomme som jentene er nå. (Et av mine barn holdt for ørene på bilturene, fordi et søsken hadde for mye på hjertet…..)

Trillingguttene er i farta...

Jeg tenker at vi får utdelt en mengde fargelagte kort fra fødselen av. Som for eksempel blå fra mamma, gul fra pappa osv. Mamma og pappas kort blandes videre til nye kort med nye farger. Som at blå og gul blir grønn. Noe likner og noe blir nytt, nye farger. Summen av de fargelagte kortene er den vi blir. Det er det som er så fascinerende med trillingguttene. De har like forutsetninger, i hvert fall rent teknisk. Men så er det disse kortene de har fått tildelt som gjør dem så forskjellige. Hvorfor er de ikke likere? De lever jo i helt likt miljø. Jeg trodde de skulle være ….som litt samme person. Der har jeg lært noe. Akkurat disse trillingene er forskjellige personer. Er det slik at en må se på trillingguttene som søsken med forskjellige fargelagte kort? Og er det slik at kortenes farger forsterkes sammen med dem som har lik farge til egne kort?

Ubuntu betyr at vi er i relasjon til andre, 

- Jeg er den jeg er på grunn av hvem vi alle er.

Alle på tur, med god hjelp av jentene går det bra når det blir spredning i feltet.

Søstrene er gode hjelpere i familien. De må hjelpe til og bidra til at en familie skal ha det bra. Det å bidra er en viktig lærdom selv om de enda er barn. Jentene liker engelsk og blander det inn i setningene sine, helt naturlig. Det er de festligste samtalene jeg har med dem nå.

Lillesøster skriver dikt som hun viser meg:

Værden

kan være trist

noen ganger

for oss kjærester!

(Tegner et hjerte som er delt i to..)

Ingenting endres om ingenting endres

Her er Mammaen og Pappaen gode. Det er nye forbedringer og nye endringer hver uke. De har evnen til å gjøre endringer som er gode for den lille enheten de er. De sitter ikke på gjerdet og venter på bedre tider, eller at andre skal ordne opp. De tar aktive valg for at flokken deres skal ha det bra. Ofte hører jeg andre sier, jeg har ikke noe valg, jeg kan ikke, jeg orker ikke, du må gi meg det……. En har alltid flere muligheter, det er alltid andre valg som kan gjøres. Men verdien endringen skal gi, har bare ett mål i trillingfamilien. Det er at de som familie skal ha det godt sammen med alle de fargelagte kortene som er dem tildelt.

When i see your face

There is not a thing that I would change

`Cause you are amazing

Just the way you are

And when you smile

The whole world stops and stares for a while

`Cause you are amazing

Just the way you are….