Bæ, bæ lille lam og Aqua på repeat

Mimmi og de 5  Go`ungene.

I trilling hjemmet er det fantastiske og morsomme dager, fantastiske og slitsomme dager og fantastisk store klesvask dager. Fremdeles har jeg faste dager som Mimmi-hjelp og trives godt, selv om det til tider er "tøfft å være ung!" Men, når hjertet fylles av takknemlighet over at alt går - om ikke på skinner - så går det bra.

Trilling guttene nærmer seg 9 kilo og jeg har faktisk vondt i armene etter å ha båret mye på dem. Fingrene mine rekker ikke lengre rundt de gode runde lårene deres, (og heller ikke rundt kattungenes mager.....) Søte er de «firkantede» babyene, som gliser siglende til meg. Fjerting og udor (les, mange bleier) er blitt en del av hverdagen og jeg har tenkt at det lukter usedvanlig frisk i mitt eget hjem.

Trilling guttene begynner å få mer hår, selv om kanskje noen mener jeg tar godt i. Det ser ut som guttene får en eller annen mørkere blond variant. To får sikkert krøller og en tror jeg får slett hår.

Dette er bare morsom gjetting og slettes ikke sikkert. En ting vet jeg allikevel helt sikkert; De blir sosiale. De babler og gurgler i vei og prøver å fortelle meg helt uforståelige, viktige hjertesaker.

Yndlingssangen deres er nå «Bæ, bæ lille lam» - i stor kontrast til jentenes «Aqua» sang med «- I`m a Barbie girl, favoritt setning: I love you, Ken»....Sangene går igjen og igjen....- og morsomt er det at en av trillingguttene synger (les gurgler) i vei, hele «Bæ Bæ» til ende.

En annen av trilling guttene har funnet ut at han aller helst vil sitte på fanget....hele tiden. Om han blir lagt ned protesterer han heftig. Det gir meg problemer da, det er vanskelig å si nei til en slik søtnos, og det begynner også å bli litt klønete for meg å reise meg opp fra gulvet med trilling- bly i armene. De er tunge, relativt stive og ganske uhåndterlige. Så når jeg skal reise meg opp fra gulvet må jeg på et vis «brette» ungen over armen, og «stønne» meg opp i stående. Jeg klarer det enda, selv om det er litt potetsekk over stilen min.

Den siste trillingen er en filosof, tror jeg. Han funderer på farger, ansiktstrekk og bevegelser. Det tar tid å gi ham mat, da han må følge med på tv, eller noen som går forbi, eller lyder. Da stopper han å drikke, tenker litt, så.....om litt fortsetter han med maten. Og i denne familien skjer «forstyrrelser» hele tiden...

I de to ukene som nå har gått, har familien vært forkjølet. En etter en etter en....det er mange å ta av......og det er slettes ikke lett å bli mett på melkeflaske, når nesa er tett. Men foreldrene har stått igjennom. Solide og slitne etter nattevåk, klarer de seg igjennom minutt for minutt, dag etter dag.

Trilling gutt ser nysgjerrig og skeptisk på seg selv i kamera.

Det som er ekstra festlig er at trilling guttene liker godt å se på seg selv i mobilkameraet. Allerede nå er de fornøyd med å se seg selv. Det lover jo godt.

Pappaen har også fått ett slags mobil illebefinnende. Han var over natten bekymret for å få «still face». Ja, det er også noe man kan få. Altså, det ansiktet barna ser når sosiale medier tar all tid hos en voksen. Et ansikt som ikke gir respons. Med 5 barn så kunne det nok vært deilig å «gjemme» seg inn i sosiale medie-verden for å få pause. 

Full av pågangsmot ville Pappaen prøve hvordan hverdagen ville bli uten sosiale medier. Vi lo fælt av ham og trodde dette kom han til å savne. Men, jo, Pappaen var bestemt på at dette ville han prøve noen uker.

Pappaen leker med en trilling gutt...? Eller Pappaen tar all plass...?

Hva endret seg? Jo, Pappaen fikk mer tid!  Han fikk mer tid til å være i øyeblikket. Fascinerende! Han konkluderte med at han slapp unna stresset med alltid å være tilgjengelig. Dagene ble fredeligere. Selv sier han at det er befriende på et vis.

En trilling gutt som ikke får sove, sovner trygt hos Pappaen.

Det ville være utrolig greit om trilling guttene kunne spise og sove på samme tid. Det er også ett godt råd foreldrene får fra mange erfarne voksne. Men de fleste glemmer at de er bare to voksne. Det lar seg ikke gjøre å få til en fast rutine på alle barna til samme tid. Hvem skal ikke få kos og trøst om alle babyene krever det samme til samme tid? Det er derfor en ekstra voksen er så velkommen i trilling familien.

Luksusdag når tante og venninne stiller opp som ekstra voksene.

Fremdeles er Mammaen og Pappaen glade for alle som hjelper til i hverdagen. Foreldrene er hverdagshelter. Og muligheten til å være "en times helt", griper flere i familien. Luksus dag = venner og familie som hjelper med hver sin trilling.

Jentene og jeg reiser på den faste aktiviteten i uken og det er ikke måte på hva vi opplever sammen. De prøvde seg på ballkast her om dagen og høylytt påsto 4 åringen at hun rett og slett brakk puppen, da hun ikke klarte å ta imot ballen. Vell, det hadde i så fall vært godt gjort!

De kommenterer det de ser og uten filter gir de komplimenter - som ikke er komplimenter, eller det er bare logisk for dem hva de kommenterer.

• Mimmi, det er en fin bukse du har, har du laget den av en gardin? (Slengbukse..)
• Mimmi jeg tror det er best jeg sover med trusen på, så du ikke får fu skrekk!!?? (må ofte minne dem på pysjamas...)
• Mimmi, kanskje du må pusse tennene dine? Du lukter litt gulp....
• Hadde du ikke vært så gammel, kunne du kanskje fått det til...(krype inn i en papp boks..)
• Du klarer my Mimmi, men du klarer absolutt ikke alt! (- henge i slengtau på lekeplassen...)
• Har du noen gang brukket armen, Mimmi? Kan man brekke noe som er mykt å ta på?....!!???

De er også, naturlig nok, veldig opptatt av babyer. Fornuftige som de er, ønsker de ikke å få barn selv akkurat nå, for: Det er for mye bæsjebleier, for mye mating og sigling. Men de innrømmer at trilling guttene er søte, morsomme, gode å kose meg og at guttene liker danseshowene deres!

Vi er gjerne på aktiviteter der jentene beveger seg. De øver og øver til de mestrer eller finner på noe annet å øve på. I det store klatrestativet spurte 4 åringen meg om jeg trodde hun klarte å klatre til topps. Ja, det tror jeg du klarer, svarte jeg. Hun tok ett steg høyere, mye mumling om hvor skummelt det var. Samme spørsmål igjen.... Joda, jeg trodde fremdeles hun klarte det...slik holdt hun på minst 10 ganger. Da var hun på toppen. Da rekker hun armene i været og påstår at hun er den første lillesøsteren i verden som har klart det!! (Selv tenkte jeg på hvor lang tid hun ville bruke på å komme ned....) Men med forsikringer om at hun klarte det, kom hun seg greit ned. Med et selvgodt glis gledet hun seg over egen mestring.

Å nå toppen første gang er mestring, da er det lov å juble.

Det er fint å «låne» selvtillit til en får mestring. Å få forsikringer om at dette vil en klare, - prøv igjen, jeg har troa på deg. På samme vis kan barn låne tilbake selvtillit. Jeg og foreldrene mine var på laaaaang kjøretur i høstferien. Det er ikke bare å kjøre langt når en er over 80 år, men som jeg sa, det går bra, jeg kjører når du må ha pause. Slik kom vi frem til målet og det gjør godt å mestre selv om en er over 80 år. Mestringsfølelsen er god både som 4 åring eller som 80 åring.

Det ser veldig morsomt ut når trilling guttene våkner og tær og armer stikker opp i været fra tre vogndeler. Det ser ut som en hel haug med søte, lubne armer og bein. Trilling guttene begynner å bli for store til liggedelen i vognen. Jeg tror de blir noen skikkelige bamser med tiden. Hvordan Mammaen og Pappaen skal løse «vogn størrelsen» er jeg spent på. Men ut av liggedelen til vognen, må de snart, slik at de unngår gnagsår i hodeskallen.

Om noen får uker blir det endelig mer mat de kan smake på. Det gleder jeg meg til. For babyers smil og grimaser kan gjøre den tristeste hverdag til en fest.

Trilling guttene er fredelige når de sover.... Her er de nettopp kommet hjem fra biltur. Vi "lader opp flaskeparken" ......

.