For en vakker utsikt jeg har! Hver gang jeg er med trillingfamilien.

Det er en stund siden jeg har skrevet om trillingene, men nå er det på tide med en oppdatering.

Sommeren har vært full av gode opplevelser og nå har trillingfamilien trappet opp til et nytt nivå. Jeg trodde ikke det fantes et mer aktivt nivå. De gjør meg glad. Smilende prøver jeg å følge med på hva som skjer med disse små flammene i liv mitt. Jeg sluker øyeblikk som varmer sjelen og får meg mange gode lattere i trillinghjemmet. Det vanskelige er å få alt ned på papir, det går nemlig forrrrt unna. En plan er aldri en plan. En plan er enten forsinket eller endret. Det gjør dagene med familien spennende og morsomme. Høsten er her og Mimmi er stappfull av gode minner og rare opplevelser fra sommeren.

Trillingguttene er ganske fredelige babyer ......hadde det vært en av dem! Nå er de alle blitt utfordrende mobile. Som et storveis live-show. De er over alt! Pappaen har brukt plater, slik at stuen er omgjort til en "binge", slik at de ikke kan skade seg....eller stikke av.

Trillingguttene krabber rundt, og reiser seg etter det de kan ta tak i, går langs kanter, tar noen skritt alene. Det ender ofte med at de detter ned eller raser noe ned om man ikke følger med. Storebror er litt modigere, så han kan du finne oppi sofaen, opp på bordet, oppi vinduskarmen, og selv om det ofte går bra, er også en mulig vei ned...på hode utfor.... De åpner skap og dører, skyver på stoler, setter seg fast under bord og stoler og tretter om samme leker.

Timeout på sofaen for store og små....eller som far, så sønn...

I den alderen de er i nå, er det helt umulig for meg å skifte bleie uten kamp, de åler og snur seg og vil bestemme selv. Det er mulig å skifte på dem når de står, men....nei....bleien tillater ikke alltid det. Om det er en svett oppgave å skifte bleie, er det en krevende oppgave å bytte klær på dem... for meg. De vil ikke, de vil ikke bøye knær eller albuer for de vil ned på gulvet, de vil leke, de vil utforske. En sjelden gang - sikkert når de er litt trøtte - så ligger de som slakt mens jeg skifter på dem. Da ser de på meg med et irritert blikk, som om jeg er helt umulig. Når jeg er barnevakt for gjengen alene føles som å være den eneste på jobb i en barnehage med kun meg som personale. Ansatte i en barnehage får både kred og beundring av meg for jobben de gjør!

Trillingene har oppdaget hverandre på en annen måte nå. De kan krabbe bort til hverandre, stryke hverandre på hode eller komme bort til en som gråter og ser forskrekket på hva som er i gjære. De forflytter seg fortest når de krabber. De har tatt sine første skritt.... med uhell. En trilling går litt, men det virker som det går altfor sent for ham, så han kaster seg ned og krabber i rasende fart for å komme fort frem, en annen trilling tror av og til at han kan gå og har ramlet og slått seg, så klok av skade er han forsiktig og holder seg fast i noe. Tredje trillinggutt, er mer forsiktig for han har glemt seg et par ganger når han stående har en tendens til å gynger frem og tilbake og knikser med knærne. Dette skjer hver gang musikk han liker, blir spilt - da danser han - legger hode på skakke så....er det overbalanse og fall og knall. Ja, å være med dem skjer det noe hele tiden.

Det kan bli mye «høye lyder» i trillinghjemmet. Jentene som nå er 5 og 7 år har sine søsken disputter, trillingguttene «stjeler» leker og drikke fra hverandre, ramler eller setter seg fast og da blir det lyd! Det er fort i høygir og like fort er det fredelig igjen i trillinghjemmet.

Hurra!! alle sover samtidig!! Flaks for barnevakt Mimmi.

Store jeksler er på vei og trillingguttene er urolige når det klør i gommene. De er også forferdelig glade i Mammaen sin, det er kun Mamma som gjelder nå. De kan bli helt bestyrtet når hun går ut av rommet og står og ser gjennom vinduet i døren, som om hun hadde forlatt dem for godt. Så er de tenksomme tilbake til leken. Mammas avreise ser ut til å være glemt etter hvert (Mammaen er gjerne på toalettet eller for en dusj) og når hun kommer inn døren litt senere, så er de superglade og raser mot henne som om hun har kommet tilbake fra en flere ukers tur til Amerika.

Trillingguttene er nå stadig borte i ting de ikke skal. Utrop som «Forsiktig», «Ojjjojjjoj», «Ikke gjør det!» , «Det er ikke lov!» eller et desperat «Neeeeiii!!», blir sagt en del. Når trillingguttene oppfatter beskjeden kan de bli veldig ulykkelige og krabber bort med senket hode - utrolig vittig da de ikke ser hvor de krabber og kan støte bort i noe - men så er det ikke mer enn man har ledd av det, så må en til å korrigere eller redde dem igjen...og igjen...

Når jeg er på besøk setter jeg meg ned på gulvet og en etter en av trillingguttene kommer bort til meg, alltid i samme rekkefølge. Utadvendte trilling først, litt forsiktige trilling deretter, så den bestemte. Da vil de opp i fanget mitt, kanskje kose, eller klappe meg på håret, eller stå ved siden av meg med barnehånden på skulderen min og babler noe veldig, som om de forteller meg noe morsomt. Som jeg ler av disse små raringene.

Trillingguttene er veldig glade i Mammaen sin og har mye å fortelle.

Mimmi og trillingfamilien klarte å komme på hytteferie i sommer - med alle de utfordringene det gav. Det var mye bagasje, mye mat og ....ehh....mange barn! Jeg ventet på trillingfamiliens ankomst på parkeringsplassen. De var litt av et syn da de ankom i trillingbussen med en tilhenger på slep med bagasjen. Ut av bilen ramlet jentene glade og opprømte, trillingene bablet og ville ut og 5 kyllinger i bur var med på lasset. Snakk om ferie! Kanskje det nye for Mimmi blir ferie etter ferie?!??..Etter et par vendinger med jolla over sundet så var vi på plass i vårt familieparadis. Trillingguttene så ut som firkantete posten pakker med svømmevester på, og tror knapt de kunne se andre veier enn rett frem. Men det var sommer og nok av idyll. For å toppe hytteferien kom det venner med barn og babyer i tillegg. Stinn brakke kaller jeg det. Det varmer hjertet mitt å se familiene til Mammaens barndomsvenner vokse, bli flere, være der med hverandre. De er som familie.

Vi badet og fisket krabber, brukte surfebrettet, kjørte med jolla, herjet på plenen og spiste god mat. Vi hadde små utflukter - som fremdeles er toppturer - og smurte på solkrem, skiftet bleier og matet unger, dager til ende. Natten var ...ehee....trang, da jeg våknet opp med armer og bein over meg. Jentene startet i sin egen seng, men magisk nok våknet de i min seng, «fordi det er så koselig, Mimmi....» sa de.

Sommerferie på hytta! Det beste stedet....

Med på hyttelasset var altså 5 kyllinger...... ja, akkurat.....5 kyllinger. Installert på utsiden. Jentene og Mammaen brukte våren på å klekke frem 4 kyllinger. Det gikk ikke helt etter planen, da kun en kylling ble klekket frem. Men hele prosessen ble fullført og jentene var svært imponert over dette underet. Noen uante konsekvenser fikk det også. Jentene klarte ikke å spise egg, eggerøre eller kylling etter dette. Men som 5 åringen forklarte: « - Mamma sier at det vil gå over etter hvert...» det ble til at de fikk anskaffet seg 5 kyllinger og i hagen står nå et lite hønsehus. Jentene må hjelpe til med å fore dem og gi dem vann. Det var jo også spennende å se om det var haner i kylling flokken. Det kan jo fort gå utover naboskapet om det kykkelikyer kl 05 om morgenen i byggefeltet. På en av overnattingene mine i trillinghjemmet våknet jeg nettopp av et rustent, skurrende «køkkeløkøøøø» - litt sånn stemmeskifte lyd. Og vi skjønte etter hvert at her blir det ihverfall en hane. 3 haner endte de opp med til slutt. De ble levert og naboskapet er fremdeles godt.

Stopper tiden, har vi ikke flere minner..

Så mye et år betyr i et liv. Hver dag har sin verdi, sine gleder og strev. Glede finnes det når trillingguttene sovet hele natten igjennom, samtidig. Eller har vært skikkelige rare, de har begynt med noen tullete ansiktsuttrykk. Eller en av jentene har mistet en tann, eller de små kjærlighetsøyeblikkene som barn er så rause med å gi.

5 åringen er begynt på skolen og hun har gledet seg veldig. Det blir gøy når jeg begynner på skolen, storesøster! Da skal jeg leke med deg hvert eneste friminutt, strålte hun mot storesøster. Storesøster svarte ikke tilbake. Bekymringsfri la 5 åringen alle skole klærne, sekken og matboksen klar, flere dager før første skoledag.

På den andre siden er fremdeles restsøppeldunken stadig full. Jeg er fremdeles imponert (les forskrekket) over alle bleiene som blir skiftet i løpet av dagen. Den enorme mengden mat som må lages og den evinnelige haugen med klær som skal være rene for alle de syv familiemedlemmene. Det er mange gjøremål i en stor familie.

Mye skal gjøres, alle hjelper til.....eller alle er i veien...

Jentene liker godt å gå opp for å besøke oldefar og oldemor i nabolaget. Da spiller de kort, tegner, leser sammen eller er ute i hagen for å se etter etter småkryp eller finner noe spiselig fra hagen. De er også heldige som får bade sammen med sine oldeforeldre. Vaflene til oldemor og alltid pinne-is i frysen til jentene, gjør de to ekstra populære. Oldefar kjører de av og til hjem og første gangene de ble kjørt hjem kunne ikke 5 åringen annet enn å spørre oldefar: Er du heeelt sikker på at du kan kjøre Oldefar? Joda, det kunne han, selv om han nå bruker stokk eller rullator for den såre hofta.

For noen heldige barn som har så mange generasjoner som er glad i dem. Oldefar og jentene koser seg i bassenget.

Livets sirkel

Etter at den elskelige katten i trillinghjemmet ble overkjørt i sommer, har jentene kommet frem til en slags forståelse av liv og død. Så de hadde denne forklaringen:

• alt starter som stjerner på himmelen...Jaha, et menneske starter i hvert fall med stjerner i øynene til noen....
• så faller de ned til jorden som frø.... - kan være enig - en faller pladask...
• så kommer de inn i en pose.... Hva? Her blir det vanskelig, men de mener at «posen» til Pappaen har noe med dette å gjøre...greit, Pappaen er koblet på!...
• så blir de en bønne... ikke så dårlig tenkt, et lite foster kaaan se ut som en bønne i babybøkene.
• så vokser de i mammaens mage.... Her er vi enige.
• så blir man født, til et menneske eller en kylling eller annet dyr.... Det stemmer veldig bra.

• så lever man livet..... helt enig med jentene.
• så dør en og blir en stjerne på himmelen igjen... en veldig fin tanke.

Et vakkert livshjul. Allikevel hvordan kommer dette frøet fra posen og inn i mammas mage som ei bønne? De tenker seg veldig om og svarer....det lurer jammen vi også på!!!

Gode klemmer får en aldri nok av. Det liker jentene godt. Når jeg er barnevakt deler jeg ut så mange jeg kan! De er flinke til å hjelpe til og de er god hjelp. På en biltur snakket vi om å gi klemmer til andre, for det kan også være flaut, mener de. Men jeg påstår at alle trenger klemmer. Hmm....kommer det grublende fra baksetet. - selv om en ikke kjenner dem? Ja, mener jeg. Alle trenger en klem iblant, i hvert fall barn, fortsetter jeg. Hun er enig og roper høyt fra baksetet: Kom å få en klem av Mimmi, for en klem det er kjærlighet .....og fortsetter etter litt.....det koster 1 krone!!...

En trilling gutt på pianoet.

Trillingguttene er veldig glade i musikk og jeg satser litt på at de blir Frolands første Boyband! (Lurt å skrive i tilfelle det skjer!!) De er stadig vekk borte på minipianoet og klimprer og synger. Vell.... Det er jo på et vis støy for andre, men musikk for meg. Gitaren er også stadig vekk i bruk, der er alle trillingguttene innom og drar en liten solo innimellom utforskningen de holder på med. Rekorden har en av trillingene med klimpring på gitar og solobabling - nonstopp - i 20 minutter! Pianoet blir også brukt som klatrestativ og når vi først snakker om ting de velter over ende, så har snekker Pappaen blitt flittig bruker av GAFFATEIP! Vippestolene blir tapet fast med gaffa over låsen og teipet fast med gaffa i gulvet når de sitter i vippestolene. De har gynget med så stor fart at de har tippet rundt på magen, med stolen på ryggen eller de har åpnet låsen og ramlet ut eller satt seg fast.

Action i vippestolene, da er gaffateip en løsning...

Trillingvognen er allerede for liten og Mammaen bruker nå en dobbel trille og bæremeis, for å komme seg rundt med trillingguttene alene. Det krever krefter for de veier: den lettest på 12 og tyngst på 13 kilo. Altså nærmere 40 kilo har Mammaen med seg på en liten tur til butikken. Mammaen er kjærlig, stødig og sterk.

Kjærlighet er som spindelvev. Usynlige tråder vever seg sammen til et stort sterkt nett. De tynne trådene kan være vanskeligere å se, eller blir tatt bort i dager med sol, men spindelvevet er vakkert i dager med dråper på. Det er dagene med tårer vi trenger å ha vevet mange usynlige kjærlighetstråder.

Blir vi født inn i en familie eller blir vi skjenket den? Valget ligger inni oss. For min historien med sammen med trillingfamilien skrives ikke med viskelær....