Gode øyeblikk er som teddybjørner… jo eldre en blir, jo mer blir de øyeblikkene elsket!

Mimmi og trilling guttene. Jeg klarer nesten... å holde dem.

Det er allerede 2. søndag i advent og ventetiden mot julaften har gått fra 0 til 100 i trilling hjemmet. Det er hele tiden snakk om julenissen, pakkekalenderen og hva en ønsker seg til jul. En gang i uken overnatter jeg hos trilling familien. Jentene kommer krypende opp i sengen min om morgenen. De liker å ligge å "våkne opp" hos Mimmi. Om jeg har stått opp, er det ikke noe problem for dem. De bare roper at jeg må komme opp «å våkne dem».... Da kommer jeg, legger meg, påkledd under dynen, med en jente på hver arm. Da sludrer vi mens dagen våkner...

Vi sier ofte fine ting til hverandre. Det er fint, på en måte, men det kommer som vanlig.......på et vis.....galt ut... Sist så fikk jeg både vite det ene og det andre:

• Jeg er veldig glade i dere, sier jeg.
• Mimmi ikke bli sur, men jeg tror jeg er litt mere glad i Mamma enn deg, jeg er liksom en Mammajente...( ...det er jo greit..)
• Du har veldig snille øyne Mimmi.. sier den ene
• Takk, det var fint sagt, svarer jeg.
• Du har veldig fine pupper, sier den andre med et lurt smil. - Tja...(det var jo en sjelden kommentar...) Jeg ler litt, og sier at hun må jo si noe "ordentlig".
• Okay da..... du har ganske fine øyelokk, Mimmi!!?! ...!!

Så lurer de på om jeg vet at det går an å kysse på to forskjellige måter.... Åååå??? Ja, du kan enten kysse fort eller så kan en gni ansiktene inn i hverandre!!??!....Da vet jeg det.....

Etter hvert tuslet vi ned til pakke kalenderen. Der sitter de og gleder seg og peker. 6 åringen lurer på hva det kan være i pakkene, for hun er sikker på at mamma har kjøpt alt på Nille!?!!

Alle våkne og alle er fornøyde.....

• Jeg tror ikke julenissen klarer å kommer i år...sier 5 åringen.
• Jo, det tror jeg, sier jeg.
• Mimmi, har du sett det røret nissen må krype igjennom. Det er ikke plass til ham! ...sant sant....

Enig at nissen kan få problemer med peisen i år...

Morgenen i trilling hjemmet er den fredeligste tiden på døgnet. Trilling guttene er uthvilt og i strålende godt humør. Jentene er søvnige på sofaen før barnehage og skole. Pappaen er morrafugl og styrer på kjøkkenet, mens han synger og tuller med trilling guttene. Det er stille før stormen!

Plutselig - virker det som - skal alle ha mat og det pronto! Hjelpes!! Her er det temperament. Men Pappaen tar dette rolig. Støynivået har endret seg på minuttet. Mating, bleieskift, nister og sekker til barnehage og skole. Alt skal gjøres. Joda, det går. Mammaen overtar trilling guttene, hun får sove lengst siden hun tar nattøkten, så tusler de ut døra, Pappen og jentene. Tusler var vel en overdrivelse, de hiver seg ut døra for ikke å komme for sent!!

Barn skal ikke behøve å si noe for å få omsorg, det skal være nok at de finnes....

En trilling gutt - titter ut vinduet.

Jeg var svært fornøyd med meg selv da jeg endelig fikk tillit av Mammaen og Pappaen til å passe alle 5 barnebarna, alene, i to timer. Jeg «varmet opp, tøyde ut, sa noen motiverende setninger» til meg selv, for å være så forberedt som mulig.

Da jeg kom inn i trilling hjemmet var jobben skalert ned. En trilling gutt og jentene i første omgang, mente Mammaen og Pappaen, var en grei start! Målet - om å passe alle på en gang - ble ikke denne dagen. Delmål er greit. Hvor galt kan det gå, tenker jeg ofte og gyver på. For å si det slik, blir det nok en stund til jeg får passe på alle.....

Vi startet med å lære å stå på hodet opp etter veggen. Når Mimmi kan - er det mulig mener jentene. Etter "den sjauen", knall og fall, latter og en flaske til trilling gutt 3, rigget jentene opp en «sminkesalong» i stuen. Jentene fant frem alt av Mammaens sminke og sorterte det på stuebordet De klippet ut logoen til Nille - fra pakkekalender posen - og ønsket meg "Velkommen til Salong Nille"!

Jeg rigget meg i sofaen, med bena som støtte for trilling gutt 3, på fanget. Med en søster på hver side hadde han underholdning nok, der han satt og fulgte med på «salong» arbeidet. Jentene startet med å greie øyenbrynene mine!!...og tegne sort farge på dem!! Hmmm.... - Du er så vakker, kommenterte de, -Du er som et vakkert maleri, Mimmi!! (vell...) Ikke har jeg sett en dame med så svære øyenbryn! Glitteret og fargene var fine, men kanskje ikke på riktig sted i ansiktet mitt. Men vi hadde det gøy!

Da kom vi til neglelakken..... Det var da alt skar seg.... Vi klarte å søle den røde neglelakken på den grå sofaen. Rød neglelakk rant ut på sofaen og over en hvit strømpebuksen .... Uff. Et nytt neglelakk uhell!! Dette ville bli trøbbel!!....Jentene var inne på at vi ikke skulle si noe. Må si jeg var enig med dem. Men det ville jo ganske sikkert bli oppdaget.

Så... Mimmi med bryna, trilling gutt 3 og jentene måtte stå skolerett - igjen - og fortelle Mammaen om uhellet. - Har ikke jeg sagt at neglelakk er forbudt i dette huset? Tordnet Mammaen. Jentene og jeg sto slukøret med blikket i gulvet, trilling gutten begynte å bli tung i armene mine, men vi måtte tåle å høre det! Strengt tatt hadde vi ødelagt sofaen og en strømpebukse. - Etter sommeren (et grusomt neglelakk uhell....) ble det en regel om at neglelakk (og glitter) er forbudt her i dette huset!!! Tordnet Mammaen videre. Underleppene bevret på jentene. Det var min feil, sier jeg og håpte alt skulle roe seg. 5 åringen supplerte: - Mamma, det er ikke så lett å huske reglene helt fra i sommer!! Sant, sant.....ikke husket jeg den regelen i farten. Vel, det roet seg.

5 åringen forlangte massasje og hadde "ansiktsmaske" (våtserviett) etter salong jobben.

6 åringen underholder guttene etter salong jobben..

Man skal til bunnen av hjertet for finne toppen av lykke...

Mammaen hadde et fint svangerskap på mange måter. Etter beskjeden om at det var tre små babyer som vokste i magen, ble det fast rutine å sjekke alle på sykehuset hver uke. En gang i Arendal, den neste uken på sykehuset i Kristiansand. Det var spennende å se hvilket kjønn de hadde. Lenge visste vi at det var to gutter. Men den tredje babyen lå langt nede, så vi visste ikke sikkert hva det ville bli.

På grunn av pandemien og nedstengningen, måtte mammaen ta imot alle beskjeder alene. Det var mange beskjeder å forholde seg til. Siden det å bære frem trillinger ikke er et vipps, måtte de forberede Mammaen på flere mulige utfall.

Det første målet var å klare å bære trillingene frem til uke 28. Det var sånn cirka til 17. mai. Da måtte hun forberede seg på å bli lagt inn på sykehuset. Det igjen gav mange tanker om hvordan starten på livet ville bli for de små babyene. Hun fikk god, profesjonell behandling. Vi har et godt helsevesen!! Takket være dem har det endt så godt for mine fine.

Med profesjonalitet kommer også sannheten. Det ble informert om mulighet for foster reduksjon, det ville også være mulighet å snakke med en prest ved behov. Det ble på hver kontroll lett etter uregelmessigheter, dette for å være mest mulig forberedt på å gi trillingen babyene den beste starten på livet inni magen og deretter utenfor Mammaens mage. 

Mammaen ble også fulgt godt opp. Klarte hun å bære de tre frem, uten at kroppen gav etter. De lært henne forståelsen av kroppen på godt og vondt. "Det går veldig fint med deg....men dette må du vite også skje....." De forberedte Mammaen så godt de kunne.

Mammaen og trilling magen. Helt utrolig at det er mulig!

Hun måtte stå sterk i alle beskjedene, alene. Hun visste nok ikke at hun skulle være så sterk. Jeg visste heller ikke det, og jeg er svært stolt av henne.... Når vi må stå alene, kan vi oppleve å føle oss sterke....

Fine Mammaen. Selv om svangerskapet var greit, så var det mange tanker. Kroppen ble etter hvert tungt, magen ble stor - også beina. Mageskinnet begynte å gi etter og lindrende bad gjorde Mammaen godt når mageskinnet stikket og sprakk. Ubetydelig skrell på fasaden, for gavene som kom var så stor.

En av superstjernene til Mimmi.

Det Mammaen var aller mest bekymret for, var å være innlagt lenge på sykehuset, før trillingene ble født. Det å lengte hjem etter barna sine, grudde hun seg mest for. Det kunne i verste fall bli fra 5 - 10 uker på sykehuset. Alt ettersom hvordan babyene hadde det og hvordan kroppen hennes ville tåle keisersnittet og tiden før og etter fødselen. Pandemien gjorde at hun måtte forberede seg på å klare dette alene, for Pappaen var ikke garantert å kunne være med på sykehuset som støtte. Beskjedene endret seg frem og tilbake med pandemi smitten.

Det var mange tanker, selv var jeg også bekymret for å bli smittet og dermed smitte den lille familien. Jeg visste ikke om Mammaen kunne bli svært syk, om jeg skulle smittet henne. I tillegg ville de trenge hjelp med jentene, under sykehusoppholdet og i tiden etter fødselen. Det passet ikke å bli syk. Bekymringene mine satt som tåke i hodet mitt. Til slutt må en gi opp, tenke at det går som det går. Jeg bestemte meg for at med å være tilstede med hverdagshumør og praktisk hjelp, ville vi alle komme igjennom. 

En kan glemmer den lille lykken i hverdagen, mens en forgjeves venter på den store lykken..

Hver fredag feiret vi, ofte med fisk....! Feiret at akkurat i dag er alt bra! Kraften ligger i det som betyr noe, og det var akkurat nuet som var betydelig. Dag for dag. Målet var å komme til 17.mai og deretter ta.....minutt for minutt. 

Det endte så bra som det kunne. Takknemlighet er også en gave. 

.

Uansett hvor mye lys det finnes, er det fortsatt skygge. Men i ukjente områder finnes det skjulte skatter i skyggene... 

 - Neste uke kan du lese om den siste spennende delen av svangerskapet.