Hjertet er et museum fylt med bilder av de som bringer glede inn i livet.

Mimmi og en av trillingguttene i luften

Slik er det med trillingguttene. De bringer glede. De er så mye å se på, det er så mye som skjer. Nå er trillingguttene 7 og en halv måned og de blir bare mer og mer uttrykksfulle. De omfavner verden rundt seg med alle følelser. Og ja, de gir uttrykk for det på sekundet.

Trillingguttene har vokst ufattelig og er noen skikkelige sjarmtroll. Det er «for mange» babyer og man blir helt tussete av å være med dem. Som når de blir linet opp på matstasjonen i stolene sine, for å få mat.

Trillingguttene er sultne og klare for grøt.....uroen er i ferd med å spre seg....

De prater og ler, hisser seg opp når de ikke får mat fort nok. De skjærer grimaser når de smaker på nye ting. Smatter med store øyne når de liker smaken. Jeg ler godt når de får godteri, en slags stor smokk med banan i. Da koser de seg, vifter med tærne og det er fredelige minutter i trillinghjemmet.

Trillingguttene blir mer forskjellige. På gulvet skyver den ene seg av gårde, den andre ruller seg av gårde, den tredje står på armene og lurer fælt på hvordan han skal komme seg fremover. Det er mye bevegelse for de spinner rundt sin egen akse, dulter borti hverandre med en fot eller arm. 

Heldigvis går det ikke så fort enda, men det føles som det går fort, når det er så mange å holde øynene på. Jentene hopper og spretter mellom alle babyene. Det må bli en del knall og fall etter hvert.

En må være helt tilstede for å forstå barns verden. 

Trillingguttene har forskjellig temperament, og jeg prøver å forstå hva de mener. Det er ikke lett. De er vant med støy...og kan lage mye støy selv. Men om jeg er helt tilstede har jeg skjønt at blir de først urolige, eksempelvis om de blir matet for sent!! ...er det hyl og sinne. Da vil de noe...De viser tydelig når de ikke liker maten med grøss. Da kan de grøsse så hele den lille kroppen skjelver og ansiktet får noen vittige, merkelige uttrykk

Trillingguttene blir også redde. Jeg hadde problemer med stemmen her om dagen - sikkert pratet for mye - og en av trillingguttene ble så redd at jeg måtte være uten lyd.... Tøff kveld for Mimmien.

De trenger trøst om tennene klør eller er forkjølet. Da er Mammaens fang den trygge basen.

Trillingguttene viser glede når en kommer inn i rommet, eller synger for dem, eller prater med dem. De ler av fryd om de blir tøyset med og herjet med. De har forskjellig latter selv om en skulle tro at latteren deres ville være ganske lik.

De kommuniserer tilbake til meg med noen vittige forsøk på kommunikasjon. De ler så siglet renner, de gjør seg til med kniksing av hodet, hermer med grimaser, og babler sjarmerende uforståelig. Som den ene trillinggutten som tror han prater, men lager prompelyd med munnen.

Oppmerksomhet er den sjeldneste og reneste form for generøsitet.

Julen var en fin tid for trillingfamilien. Når storfamilien samles og Mammaens Onkel lager skattejakt for storesøstrene, da sprer gleden seg og knytter varme bånd i storfamiliene.

Det var spennende for jentene. Skattejakt i mørket med lykt og kart. Jentene «leste» seg frem og fant nye kart (i nye kofferter) på hemmelige steder. Til slutt fant de den siste kofferten med kodelås. For at skatten skulle åpenbare seg, måtte tallene på kodelåsen stå i riktig rekkefølge. Da endelig tallene var riktige og lokket kunne åpnes lå skatten der i «tusen» farger, som små glitrende kulesjokolader. Jentene holdt på å dåne, de jublet og gleden skattejakten skapte ble snakket om i flere dager!

Skattejakt med Grand onkel og Onkel til stor glede og jubel i storfamilien.

Følelser kan beskrives som dine viktigste signalsystemer. De varsler deg om ting som kan oppleves som viktig for deg, forteller deg hvordan du har det med deg selv og hvordan du har det med de rundt, altså hva du trenger og har behov for.

Det er det som er så spennende med trillingguttene. De uttrykker følelser og den første kommunikasjonen etablerer seg. Følelsene er logiske og knyttet til et behov - det gjelder å lese dem og «knekke koden» bak reaksjonene.

Å skape glede har en viktig sosial funksjon. Glede er indre skatter som kan hentes frem og tenkes på med ny glede. Når du deler glede med andre kan gleden bli sterkere og du kan føle deg mer knyttet sammen med dem du opplever gleden med. Som julens skattejakt.

Samme kurv ... men nå er det kun plass til en trillinggutt.

Nå har trillingguttene blitt store nok og "flyttet ut"...av Mammaens seng. Det tok en kveld å få skrudd sammen de tre barnesengene, møblert dem på soverommet og få madrasser, dyner og puter på plass. Ojjjj.... Dette er jo akkurat som et barnehjem, kommenterte en av jentene tørt. Å ja, det ser unektelig litt mye ut, med 3 sprinkelsenger på rad. Den første natten trillingguttene sov hver for seg, ble bra,....da de endelig sovnet. Men pappaen var nok den som sov best...endelig i tilbake i stor seng...

Trillingguttenes soverom, på rekke og rad.

Jentene åpnet Nille- salongen igjen og jeg var den heldige - eneste kunden. Jeg trengte å børste håret og de satte i gang. På hver sin side hogg de løs på håret mitt.

• - Mimmi du har veldig flokete hår! De lugger meg så jeg må holde hodet mitt fast!
• - Håret ditt er som.... Hva er det de putter inni putene? Spør 5 åringen 6 åringen.
• - Mener du sånn....bomull?....
• - Ja, Mimmi har sånn bomullshår.
• -Amaisable!! Kommenterer 5 åringen, imponert over bomullen.

De små frisørene mine snakker over hodet mitt og tenker ikke over at jeg faktisk hører dem. Den ene jenten skal fikse pannelugg og kommer inntil brystet mitt...

• - Vittig, sier hun og ser på meg.
• - Akkurat som slim. Vell...ikke flatterende å gå rundt med bryst av slim....

De ler godt sammen over hodet mitt. Da hestehalen endelig er på plass, er jeg sår i hodebunnen. Og jeg må fikse litt på den stramme hestehalen.... Eller .... Ja, det endte med at jentene måtte klippe håret mitt for å få strikken løs.... Blir de frisører som voksne, er nok jeg den eneste kunden deres!

Barn har evnen å få tiden til å stå stille.

Sist jeg var på innom trillinghjemmet gikk det i hundre. Tiden eksister ikke. Jeg matet to sultne trillinger samtidig som 6 åring leste høyt leseleksen sin for meg. For et kav. Grøt inn her og der og så hjelpe til med lydering av vanskelige ord. Pappaen hadde sloknet i en ukomfortabel stilling på sofaen (vel fortjent) og Mammaen stekte munker til helgens bursdag, mens hun matet den tredje trillinggutten. Syvende mann, 5 åringen, hadde «ballett oppvisning» som skulle ende med å stå hodet. Det er lyd, idyll, kos og kaos.

Så er det leggetid og jentene og jeg tusler opp til soverommene deres. 5 åringen setter på «kjærestemusikk» !!?? De lager hele tiden beskrivende ord, som er ganske morsomt og så leser jeg for dem. Vi kommer ikke mange sider før jeg må svare på underlige spørsmål. De lurer på hva onklene gjør og hvorfor de går på skole når de er voksne, hvorfor de bor langt unna. Hvor langt er lang og hvor voksen er voksen. Hvor blir vi av og hvorfor det heter elev når en går på skole. Hva de ønsker seg og hva de er redde for. 

Midt i alt dette sier en av jentene: Mimmi kan jeg kjenne på bassenget ditt? ....bassenget mitt??!! ...... Skjønner ikke hva hun mener, men joda...greit. Hun dytter på magen min og ler.. kommenterer at magen min er akkurat som et basseng! Igjen så må jeg le meg enig. De blir etter hvert trøtte og stille. 

En av jentene sier tenkende: Jeg elsker deg uendelig langt, Mimmi!! Det er fint å være et basseng, ha et bryst fullt av slim og et hakk i håret og bli elsket langt....