Ingen kan gjøre alt men alle kan gjøre litt!

Mimmi gjør litt, og har også tid til litt ferie.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Til sammen blir det godt nok.

Dagene går unna med mating, bleier og en del gulping. Som en evighetsmaskin, døgnet rundt. Men trilling guttene vokser som ugress. Vi er så stolte over veksten deres, selv om det er helt normalt. Guttene begynner å få bollekinn, dobbelthake og fleskefold i nakken og gode og runde lår. Heeelt nydelig!

Vi ler ofte av alle grimasene og gryntingen som kommer etter mating. Og når de trykker så ansiktet blir helt rødt og øynene knipes sammen til små streker, da må vi le høyt. De har også en del luft i magen. Den luften må jo ut og det hender vi må, for ordens skyld, påpeke at det var babyen, og ikke en voksen som slapp en rullende «bombe».

6 åringen begynner på skolen og skal nå følger veien som er lagt for alle barn i landet vårt.

Sommerferien er over

Denne uken var det mye som skulle skje. 6 åringen skulle begynne på skolen. Det var spennende. Hun hadde fått velge nytt tøy til skolestart og ny skolesekk. 4 åringen skal bli førskolebarn i barnehagen så hun skulle begynne på ny avdeling og var også spent, men hun synes det var urettferdig at ikke hun kunne begynne på skolen sammen med storesøster.

Jentene har vanligvis en del flok- reir i håret (Mimmis arv...).... så mye måtte ordnes kvelden før. Hår, klær, sekker, nister og ikke minst sko! De må være på plass slik at de er mulig å finne på morgenen. Dagen kom og kaoset startet. Jentene hadde hatt lang sommerferie og nå skulle det frie livet inn i tids rammer. Logistikken måtte også på plass. Russebussen måtte ha avgang presist for å rekke at alle skulle komme på tiden. Trilling guttene måtte lastes inn, tørre og mette. Jeg var med på slep og hjalp til som best jeg kunne. Bare det å gjøre alle klare er en nærmere to timers økt.

Jeg hadde ansvaret for «trilling traileren» og væpnet med flasker, bleier og drikke til meg selv, satte jeg av gårde med den over 25 kilo tunge trilling vognen. Jeg fant fort ut at de bratteste bakkene var det lurt å holde seg unna. Mammaen og pappaen fulgte jentene til sitt og som første dag, var foreldrene velkommen til å være der om barnet ønsket det.

Det er viktig at første møte med skolen (og barnehagen) er positiv og trygg. Skolen er tross alt en utdannelse på 10 år. Da jeg trillet forbi skolen så jeg alle foreldrene med barna sine, noen barn løp ivrige rundt. Men de fleste holdt hånden eller klynget seg til en forelder. Så.... slipper de tak .....og forsvinner inn i skoleverden. Fint for noen og vemodig for andre foreldre.

Jeg er trillepike og holder vognen i bevegelse mens jeg planlegger i hodet hvordan jeg fortest kan få gitt trilling guttene mat, om de våkner uten levenet som kan tilkaller bekymrede forbigående. En av trilling guttene har temperament, våkner han blir det lyd. En annen av trilling guttene småklager, (han kommer til å bli pratsom med tiden) men vekker da de andre. Den tredje er en fredelig sjel og kan godt vente, men han venter bestandig...... Den store frykten var at alle måtte ha ny bleie samtidig! Da blir det armer å bein...! Toppen av kaos er sulten og full bleie på alle tre samtidig. Men med positiv innstilling og...... håp....holder jeg vognen i bevegelse.

Etter en times tid våkner alle trilling guttene på en gang og er sultne! Da blir det færrrrt på Mimmien: Jeg åpner kafeen. Varmt vann på termos i en kopp, oppvarming av flaske nr 1, servering. Men trillingguttene kan ikke holde sin egen flaske enda. Hva gjør vi når tingene blir vanskelig? Jo, problemer har alltid et potensial til en løsning. Kluter og tøy funger som støtte. Varmt vann i kopp, oppvarming av flaske nr 2, servering og nytt varmt vann til oppvarming av flaske nr 3, siste servering. Endelig hører jeg igjen fuglesang akkompagnert med smattelyder fra vognen. Svett og rød i toppen puster jeg lettet, mens jeg kan ta en trøsteskvett fra min egen flaske. Så lang så bra!

Servering ferdig, og dette går over all forventning.

Om ikke lenge begynte buldringen i bleiene og jeg finner ingen annen råd enn å tilkalle Pappaen. Han håndterer dette fint og får satt trilling guttene i russebussen og kjører «stripa» i Froland frem og tilbake, til første skoledag er over. Vel overstått!! Oppsummert: To timers forberedelser til to timers skoledag.....

Mammaen og Pappaen er oppvokst ved sjøen. De er vant til måkeskrik og båtliv, sommer med sol og saltvann. Nå har de etablert seg i Froland, mer landlig. Det byr på ferskvann og flott turterreng. Høyt og fint bor de i et trygt nabolaget med langstrakt utsikt og de mest fantastiske solnedganger. Med skogen som nabo kan idyllen en sjelden gang slå sprekker. Som når du oppdager elg i hagen! Det har hendt...

Positiv innstilling er nøkkelen til suksess.

Jeg prøver alltid å være positiv, men det røyner på....som når 4 åringen overraskende kommer inn på badet en morgen og med store øyne uttaler: OMG! Jeg visste ikke at du hadde så stor mage, Mimmi.....!!

Jeg har lurt på om jeg etter en del uheldige møter på badet skal ymte frempå om en nøkkel til døren. Men sett på en annen måte så er det vel sant det de sier. Jeg tenkte jo selv OMG, da jeg la merke til midjeveksten i speilet.

Å være positiv hjelper på alt! Det kan få de store, men også de små, drømmene til å bli virkelige. Mammaen hadde ett ønske denne sommeren. Det var å få bade i sjøen. Et lite ønske for de fleste, men et stort ønske i denne familien. Keisersnittet måtte lege seg, det måtte være sol, det måtte være mulig å flytte på hele hurven.

Men en solskinnsdag i august lastet de opp russebilen med alle barna og Mimmien, for å oppfylle Mammaens drøm. Første favoritt badested hadde ikke parkering stor nok til russebilen. Andre favorittsted hadde en bom som trilling vognen var for bred til å komme forbi. Ved det tredje favoritt stedet åpnet det seg en mulighet. Det gjelder å ikke gi opp for å nå målet. Og heldigvis er det mange fine badeplasser i Arendal.  Pappaen og jentene hoppet i vannet og da det var gjort, var det endelig mammaens tur til å kjenne saltvannet favne seg. Jeg passet på ....her og der. For en deilig og fredelig dag! Her må jeg korrigere meg selv.....for noen deilige fredelige timer......Målet var nådd og Mammaen fikk endelig gjort noe hun hadde savnet hele sommeren.

Status så langt:

Skolestart på 6 åringen

Barnehagestart på 4 åringen

Kattungene har begynt å bli aktive, eller snubleklare

To små frosker har flyttet inn

Mimmi har begynt å jobbe og dermed flyttet med alt pikkpakk til eget hus. Kom nesten for sent første arbeidsdag, da jeg ved en feiltagelse brukte mygg stift som roll-on. Måtte til full vask....får visst ikke helt ristet av meg småbarns tåka......

To nye familiemedlemmer. Frosker.

Disse fine foreldrene til jentene og trilling guttene har fremdeles mottoet «trøtt og blid». De klarer, som mange andre småbarnsforeldre, og sette sitt eget behov til side. De gir all tid til den familien de nå er blitt. De har tålt at, når livet sender en utfordring vi ikke så komme, (......å få trillinger var like utenkelig som å vinne i lotto...) da handler det om hvordan vi griper utfordringene.

Jentene i familien skifter bleier på guttene i familien. Mammaen hjelper tålmodig til.

Familien vokser seg sammen, de lærer hverandre og gir tålmodighet til å dele på oppgaven i hverdagen. De samarbeider, både store og små, om oppgaven de er tildelt. Og gir hverandre ros for små betydelige ting. De gir hverandre plass til nye tanker, skaper nye erfaringer og nye opplevelser som familie. Det er det det handler om. 

Tiden bruker de sammen. Det er deres felles skapelse, deres felles verdi og historien de kan fortelle sammen. For når vi forstår at tiden ikke gjør forskjell på folk, man kan ikke kjøpe mer av den, den går like fort uansett hvem du er, da er hva vi bruker tiden sammen på det viktigste man har.