Når livet tar en bråvending, må endring skje i holdninger. Da blir ikke livet så aller verst.

Livet kan sette oss i sjakk, men ved hjelp av en plan trenger en ikke bli sjakkmatt...

Fjorårets jul var spesiell for mange, mange i hele verden. Pandemien jafset over kloden vår. Tallene var dystre, tiltak ble iverksatt og livet var vanskelig for mange.

Midt oppi dette gledet jeg meg til det nye barnet som skulle komme om sommeren. Mammaen hadde et vanskelig svangerskap, hun var kvalm, spydde og var svært trøtt. «I ulage» ville mine foreldre si.

Vi var bekymret for pandemien, for å bli smittet og alvorlig syke. Den gang visste vi ikke hvordan oldeforeldrene (svært gamle i pandemi regnskapet) ville tåle sykdommen. Vi visste heller ikke om sykdommen ville påvirke barnet som vokste i Mammaens mage. Det var uvant å holde avstand, ikke klemme hverandre og ikke besøke hverandre.

Selv var jeg bekymret for å komme i karantene på julaften. Jeg kunne ikke tenke meg hvordan det ville være å feire julaften uten familien. Men .....to dager før julaften ble jeg satt i ti dagers karantene. Testen var negativ, men jeg måtte allikevel holde meg hjemme. Mange hadde det på samme måte så jeg synes det var greit, det var nok verre for andre. Jeg var tross alt ikke syk.

Julaften kom og mine samlet seg i trilling hjemmet. Familien min synes nok det var synd på meg. Vell... det er greit så lenge en ikke synes synd på seg selv...

Hvordan du tenker, handler og føler deg kan kalles personligheten din. Og den personligheten skaper din personlige virkelighet. Når du endrer måten å tenke og handle på, endrer du din personlige virkelighet. Så jeg måtte tenke annerledes. ......Julaften er en hvilken som helst dag.....vi bare pynter den til å bli .....julaften..... Familien var fantastisk! De stilte opp med «livesending» og det ble utrolig morsomt!

Det begynte veldig rolig...så ble det mer og mer begeistring fra jentene. De jublet høyt for hver gave de fikk. Armer og bein, gavepapir og pakkebånd dalte over pc skjermen... Jeg satt og lo for meg selv. En stund havnet jeg (altså pcen) på gulvet og alt jeg så var bein, gavepapir og strømpebukser! Plutselig dukket 6 åringen opp, bokstavelig talt opp ned og takket for gaven.... Jeg ble etter hvert «plukket» opp slik at jeg igjen kunne ta del i julefeiringen fra en mer normal vinkel.

Det er absolutt ikke den verste kvelden jeg har hatt. De fine barna mine sørget for det beste for meg. Det er mye å være takknemlig for, selv om en dag blir annerledes.

Det ble en tung start på svangerskapet for Mammaen. Ikke visste hun hva hun skulle igjennom..

Mammaen hadde en vanskelig start på svangerskapet. Dette kunne bli tungt. Hun var trøtt, konstant. ( Det ble tungt bokstavelig også, men ikke slik hun trodde). Etter de første tre månedene bedret det seg litt. Hun ble helt vill etter fisk. I alle varianter. En kan si at trilling guttene har fått mer enn dosene sine av fisk til nå!!

Mammaen var bekymret, hun følte seg dårlig spydde og fikk blødninger. Så hun bestilte til slutt en legetime for å sjekke hva dette kunne være.

Fra en baby.... til tre...

For en dag! Legen lyttet på babymagen og fant ingen hjertelyd, så det kunne se ut som hun mistet babyen. Vent litt,... sa legen. Her er det liv! Mammaen fortalte om lettelsen....før legen sier: det er en til her.....men denne babyen beveger seg ikke.... Vantro !! Miste, liv , tvillinger, miste en... Vent litt....Det er liv!! Sier legen. Lamslått satt hun der og vet at nå skal hun bli tvilling mamma. I følge prosedyre skal hun dermed på sykehuset for kontroll. Og hun blir sendt dit samme dag.

Hun ringte meg på vei fra legen, til sykehuset. - Mamma,  jeg skal ha tvillinger!! - Helledussen! Hva sier en da? ....ingenting. for Mammaen hadde allerede vært bekymret og glad, bekymret og glad, rystet og tårene hadde trillet. Det er mye å ta inn når en ikke er forberedt på flere babyer. En tror en er i ferd med å miste den ene en tror en skal bære på. - Jeg ringer deg etterpå, Mamma. Jeg fikk ikke sagt noen ting (det i seg selv er imponerende) Hun hadde flere å fortelle det utrolige til.

Det gikk flere timer. Det føles slik, når livet tar en bråvending. Til slutt fikk jeg en melding om at de ville komme innom alle sammen. De måtte hente jentene i barnehagen først.

Dagen i februar da jeg ble trilling Mimmi!!  Fra 4 ble til 7....

Så kom de veltene inn i stuen min. -Mamma, jeg tror du må sette deg.... Hva tenker en da? Jeg ser henne inn i øynene og leter etter redsel, glede, fortvilelse.....

• Går det bra? Spør jeg.
• Ja...det går bra med babyene. Men det er ikke to.....det er tre!!!
• .........

Jeg klarte ikke å tenke, si noe.... Jeg bare stirret på henne.

• Det er sant, mamma. Se her! Hun viser meg ultralyd bildet.

På sykehuset hadde jordmor funnet enda en baby. Alt så bra ut. Men det var allerede trangt - mye skal på plass for god vekst. Morkaken var årsaken til blødningene, men det var ikke noen bekymring. Uansett tenkte vi ikke mer på det den dagen.

Mammaen fortalte at jordmor tok ultralyd og ble stille....uffda.....sjekket igjen, ble stille igjen....det virket som om noe var galt. Til slutt så hun på meg, smilte og sa: ......, ....det er tre!!...

Hva følte du da? Spør jeg. - "Ingenting, jeg var nummen av alle opp og ned beskjedene gjennom dagen...", svarer Mammaen. For en følelsesstorm. Hun forteller at hun kjørte hjem til Pappaen...men husker ikke kjøreturen... Tenk at de hadde fått en så vanvittig gave. Alt var bra med den ene.....så i løpet av dagen så er det tre små der inne! Magisk!!

Hjemme viste hun ultralydbildet til Pappaen, uten å si noe. Han trodde det var bilde av tvillingene...så viste bildet trillinger... Pappaen ble rørt, sjokkert, glad og alt og ingenting. - Hvordan kunne dette skje...så stor gave å få et barn.... så enorm gave å få tre!!

Beviset! Det første magiske bildet av trillingene.

Tre små..... rundinger! Den dagen i februar snudde alt seg på hodet. Trilling Mammaen måtte ta det med ro. Det var et høy risiko svangerskap.

Dermed startet alle kontrollene. Mammaen og babyene ble fulgt godt opp. Eller som jeg sier «sjekket i alle bauger og kanter». Hver kontroll hadde sin leteaksjon. Var alt vel, vokste de greit? Hadde mammaen det bra?

Jordmoren som fulgte opp Mammaen - en nydelig, rolig og profesjonell jordmor - var helt betydelig for den psykiske belastningen trilling Mammaen skulle gjennom.

Tilfeldighetene gjorde at jordmor var med på Mammaens første fødsel. Det gjorde trilling svangerskapet tryggere. At jordmor og Mimmi er venner hjalp også på mine egne bekymringer. Det var trygt.

Så kom alle de dagene da Mammaens føtter forsvant, magen gikk fra søt, til stor, til enorm....

................................................................................................

« En baby er mage med høyttaler i den ene enden og utslipp i den andre...»

Det passe meg godt, da jeg tåler støy....og umske lukter. Men trippel dose med bleie-gods kan selv få meg til å holde pusten. Trillinghjemmet bærer nå tydelig preg av at trilling guttene er blitt større. De spiser større porsjoner med mat, er mer aktive og sover lengre økter enn tidligere. De er underlige samstemte. De blir trøtte på samme tid, om en regner slingringsmonn på en time. Når trilling guttene blir sultne, blir de veldig sultne!! Veldig plutselig. Det er bare å tåle lyd, for trilling guttene sier ifra når magen er tom.

Trilling guttene får grøt, det er utrolig vittig og......vanskelig!

Jeg må le av trilling guttene når jeg får gi dem grøt. De sitter på rekke og rad og gaper. Første skjeene må komme i en fart, de roper og skriker vilt etter mat, da er det om å gjøre å dytte inn mat på den ene, på den andre og på den tredje. Deretter kan farten senkes. Siden jeg ler så av dem når de spiser grøt, kan de finne på å smile tilbake med grøt i munnen. Dermed tyter grøten ut igjen og de tar hendene til munnen og kliner det.....overalt. Sist jeg gav en grøt, måtte jeg tre ganger få grøt ut av nesen, skifte trøye og vaske grøt vekk fra ørene på trilling gutten. Jeg prøver, men er ikke så rutinert med så mange babyer og mange grøtfat, armer og bein som skal holdes styr på samtidig. Mammaen rister oppgitt på hodet av griset mitt.

Det er ingenting som kan måle seg med å se et menneske i starten av livet som smiler. Med voksne mennesker vet en aldri om de smiler til deg eller av deg. Med barn er man 100 prosent sikker på at de smiler til deg.

Jentene gleder seg veldig til jul.

Hele trilling familien gleder seg til jul og det er mer lys på utsiden enn på innsiden av trilling huset. Vi lager gaver sammen og praten sitter løst. De lurer på julekalenderen til onklene. De mener de vet hva onklene ønsker seg i kalenderen!!???!. Det var den kjedeligste kalenderen, fordi de ønsker seg nok fotballkort...!?

Det blir altfor fort leggetid og jeg tuslet med jentene opp. Fortell om da du var liten Mimmi? Skrønene sitter ganske løst hos meg, men jeg får ikke helt bestemt meg for om jeg skal være barneheltinne eller en morroklump av et barn. Så jeg reddet meg ut av situasjonen med å fortelle vitser. En vits slo spesielt godt an.

Mauren Arthur:

«- Mauren Artur og vennene jobbet med å få bygd på maurtua si. Det var en vanskelig jobb fordi de måtte bære «materialene» over en sti. Denne stien brukte elefantene for å komme seg ned til vannet. Dette irriterte mauren Artur seg veldig over så han bestemte seg for å ta affære....» -Hva betyr affære , Mimmi? Vitser er vanskelig å fortelle til barn.... Det må være en viss flyt - mener jeg - for at det skal være et poenget i vitsen. Vitsen ble smertelig lang etter hvert...). Tilbake til mauren Artur.....

« -Mauren Artur stilte seg midt på stien med hendene i været og ....da elefantene kom..... ropte han: STOPP! (her ble jentene interessert) .....men elefantene verken så eller hørte mauren Artur. Mauren Artur lukket øynene og trodde hans siste time var kommet, de holdt jo på å trampe ham ned" (- siste time??..?? måtte forklare det også...-)

-«Da den siste elefanten hadde gått forbi, gjorde den fra seg ( ikke riktig ord, slapp en lure..? Nei?...) .... "Slapp en kjempestor klatt i hodet på mauren Artur. Klatten var så stor at mauren Artur måtte grave seg frem fra all møkka. Og som den helten mauren Artur var, sa han til vennene sine: Åsså midt i aua, då!!» Jentene fikk latterkrampe. Vitsen måtte jeg fortelle 5 gangen!! Men uten innledning. - Mimmi, fortell fra der Artur stoppet elefanten!!...

• Mimmi, drømmer du om prinser når du sover?
• Tjaa....(Er vel gammel nok til å ha slutte med det...)
• Kysser du ham da? (fnising og stirring fra jentene)
• Selvfølgelig... Svarer jeg tørt, og de kniser end mer...
• Mimmi, hvorfor må jeg bli voksen? Jeg har ikke lyst til å bli voksen...
• Men hvorfor ikke det, sier jeg. Det er gøy å være voksen.
• Jeg vil bare være barn hele tiden...
• Men som voksen kan du gjøre mye gøy du ikke kan gjøre som barn, påstår jeg.

De ser skeptiske på meg. Ansiktene deres ser på meg som om de har tatt meg i jug.

• Voksne jobber hele tiden, så får de barn og dør..., filosoferer 5 åringen.
• Hmm... Vel... et litt forkortet sammendrag av voksenlivet.
• Jeg vil ikke ha barn, de sigler så...men litt søte er de...sier 6 åringen.
• Som voksen kan du bestemme selv og gjøre hva du vil, prøver jeg meg med.
• ....det gjør barn også, hvis en maser lenge nok, er svaret de gir. Helt enige.

Så etter hvert sovner de, som de englene de er, når de sover.

Nettene går sin skjeve gang. Denne uken da jeg overnattet, våknet jeg først av marerittet til 5 åringen. Vanlig for familien, men ikke for meg. Jeg inn for å trøste, deretter til sengs igjen. Deretter våknet jeg med et brak da sengen brakk ett bein!! Opp og støtte sengen min. Våknet av trilling gråt, opp med meg, der vandret Pappaen rundt med melk på flasker, i en sliten truse. Våkner igjen av mer trilling gråt. Da er det ny runde med tidlig frokost til trilling guttene. Mammaen lagde flasker og Pappaen ordnet med en av guttene. - Skal jeg hjelpe? De rister på hodet. Jeg tusler inn i sengen igjen og tenker for 1000 gang at jeg er for gammel til dette og lurer på hvor foreldrenes ork hentes. Jeg får akkurat lukket øynene da alarmen går og det er på tide å komme seg på jobb.

Men først kryper jentene opp i sengen min. Så ligger jeg der og vet at gårsdagen er historie, morgendagen er et mysterium, men dagen i dag er en gave

Mimmi prøver .....!!