Da er de her, HJEMME!

Trillingene tar sin første biltur (i russebilen) og har sitt første stopp i Lillesand. Mammaen måtte «sjekke» om alt var greit. Er det noen gang det er lov å lage kø på E18, så er det hjem fra sykehuset med slik en dyrebar last. Turen fra Kristiansand tok derfor sin tid.

Jeg og jentene ventet spent og heiste flagget. Forventningsfulle ser vi bort mot svingen i enden av gata.... og endelig ser vi bilen.

De er her!

En nabo kommer ut å vaier med et flagg. Er dere allerede hjemme, kommenterte en annen. Storesøstrene er andektige, sjenerte og stille. Når jeg ser ned på disse småjentene, som holder i kjolekanten min, lurer jeg på om de vet hvor mye hverdagen deres nå vil endres. Fra å være familiens prinsesser, vil all oppmerksomheten naturlig rettes mot de tre brødrene.

Så toger byene inn i stuen. En etter en etter en. i ett, to, tre bilseter. Eventyret kan begynne!

Parkert på stuegulvet blir de tre små nurkene slukt av øynene våre. Så små, så søte, så perfekte. Det er helt vilt å tenke på at de skal bo og vokse her. Jentene kneler foran bilstolene og titter nysgjerrige og beundrende på de tre brødrene, en etter en, etter en.

• Jentene får se guttene ordentlig for første gang. «Endelig er jeg blitt storesøster!!» utbryter 4 åringen. «Ååå så søte!» sukker 6 åringen.

Jentene setter seg på gulvet foran bilstolene med babyene i, og så....smelter de to storesøstrene totalt. 6 åringen stikker hodet nærmere en av babyguttene og smeiker han forsiktig på kinnet med en finger. Ansiktet hennes stråler av kjærlighet til lillebroren. 4-åringen prater og peker begeistret i vei om alt hun ser hos babyene. De små fingene, ørene, øynene .......og hysjer bestemt på nabogutten som gjerne ville synge "bæ, bæ lille lam"....

Som et genetisk lotteri har babyene får utdelt farger og personlighet. Så ligger de her med alt vi kan se, men på innsiden av disse nydelige babyguttene er det mye mer og bli imponert over. Alle de små delene er på rett sted.

Mye er på plass når vi blir født. Så havner vi i den familien vi tildeles. Heldige meg at de kom til oss.

Pappaen viser jentene en av baby brødrene og forteller om den nye hverdagen.

Pappaen tar en av guttene på fanget og setter seg på gulvet. Jenten stimler rundt ham. Der viser han stolt frem babyen til jentene. Han viser og forteller om hodet som må støttes og at alle må være veldig forsiktige og at stuen nå skal være et stille rom. Jentene hører lydig og fasinert på pappaen sin.

Endelig får vi andre holde babyene. De går på rundgang mellom familien. Og flere familiemedlemmer kommer innom for å se på mirakelet som har skjedd i vår familie.

Pappaen synes det er deilig å være hjemme og spankulerer rundt. Glad for å skulle sove i sin seng, gå på sin do og ikke minst det kjærlige gjensynet med grillen! Mammaen viser stolt frem gutt, etter gutt, etter gutt. Gang etter gang, etter gang, ettersom besteforeldre, tanter og onkler kommer innom. Ved anledning tar hun seg en runde i hagen for å forsikre seg om at vi hadde å vannet blomstene. Det hadde vi ikke, men heldigvis så har i hvert fall været inneholdt litt regn i passende porsjoner.

Guttene kom etter uke 35 og det er underlig å tenke på at de skulle ha vært i mammas mage i nærmere 5 uker til. De er perfekte miniatyrmennesker, dog ikke helt «ferdigbakte» som er 40 uker. Rart å tenke på at babyer er så «ferdige», fremdeles i magen.

Mammaen, viser og forteller jentene om broren deres. Mammaen, hun er helten min!

Mammaen har båret «mye» baby, og mye vann. Det har vært en skremmende opplevelse for meg som er mor til en trillingmamma. At kroppen kan klare det utroligste er hun et bevis på. Det ubehaget det er å vokse to skostørrelse, bevege seg rundt med trippel baby som gir så mye ekstra ubevegelig vekt. Alle kontrollene som hun har vært igjennom, uke etter uke. Mye er basert på statistikk. Hun får beskjed om alt! Forberedelser på innleggelse fra uke 28. Være borte fra familien om det skulle skje, eller om noe annet skulle skje. Frykt for covid smitte. Være alene på sykehuset om det blir karantene på noen av de som var ønsket til nær hjelp. All letingen etter tegn på avvik i svangerskapet, som er en sikkerhet, men gir også mye å tenke på. Vi er heldigvis igjennom.

Anette og Fride som har fulgt mammaen gjennom svangerskapet har vært fine. De har gitt rolig og profesjonell støtte. De har tatt mammaen på alvor med hensyn til bekymringer og ønsker. Helsepersonalet har vært fantastiske! Vi kan ikke få rost dem nok.

Vi er midt i en pandemi og alt, absolutt alt har vært så annerledes. Veldig strengt og mange restriksjoner har gjort guttenes ankomst til verden til noe helt nytt. Alle som har fått barn dette pandemi året, kan nok fortelle om savn og lengsel, bekymringer og avstand.

Oldermor møter en av trillingene for første gang

Sammen med alle nære tanter og onkler, besteforeldre og oldeforeldre og venner suger vi til oss ansiktene på disse tre miraklene og undrer oss over gaven som kom til akkurat oss. Vi ser på babyene fra den ene siden og den andre siden for å finne ut hvem de likner på. Lurer på hvilken øyefarge de får og hvilken hårfarge, krøller eller ikke. De likner nok aller mest på seg selv.

Oldefar møter en av trillingene, en av guttene skal bære hans navn.

Fort merket vi at de har forskjellige personligheter. Det har bydd på forveksling allerede. Babyene får sanasol og pappaen og jeg samarbeider godt om sanasol opplegget. Først den ene. Så den andre. Sistemann sov. Dermed gikk vi i surr..... for når alle våknet, så er det ikke lett for pappaen og jeg, å bli enige om hvem som hadde fått sanasol. Pappaen er løsningsorientert og lagde en liste på de tre, slik at vi kan krysse av......det ble ikke noe bedre for oss....de er jo fremdeles ganske like. Mammaen er oppgitt. Hun ser godt forskjell på dem.

Jentene har nå fått nye roller og største jenta. Kan sitte med en baby på fanget og kose og se lenge. Hun liker å pakke de inn og nyter synet av babybroren. Kjærligheten hun viser til brødrene er fin. Hun mater, smeiker og stryker forsiktig på den broren som er våken. Hun lager også hemmelige brev, med de bokstavene hun allerede kan, med kjærlige tegninger til mammaen sin.

Venner kommer med praktisk utstyr og gaver. Familien stiller opp med hjelp og leverer nybakt, ferskt brød på døra. Naboene og venner fyller frysen med mat. For en fin opplevelse at så mange gir slike fine gester. Kun av godhet. Vi hjelper gjerne til er det mange som sier. Fine folk som gir hjertevarm.

Hver dag, minutt for minutt, er jeg i familie lykkeboblen.