18.juni - Trillingene er endelig kommet

Så er de kommet til verden. 3 gutter og vi er så usigelig lettet og glade. Bilder og meldinger går i trafikk frem og tilbake mellom venner og familie. Det meldes om hvem de er, hvem de likner på og mye mer. Vi er så nysgjerrige på disse tre som skal bo hos oss.

Fakta:

• 3 gutter
• Navn nr. 1, nr. 2 og nr. 3
• 2 like + 1
• 2705 + 2420 og 2440 gram.
• Litt mørk hår har de alle
• Mamma har litt vondt i stinga og ammingen er på gang

Pappaen har gått fra å være snekker til å bysse, smeike, måle opp 30mg - 60mg Nan - flasker mat, skifte bleier, på tre babyer som er en håndfull store. Han sjekker seg inn og ut mellom avdelingene for å være tilstede for alle sine, som nå trenger hans humør og styrke.

Jeg, mormor, er blitt småbarnsmor i en alder av rett over femti,...rett over. Storesøstrene venter hver dag på at mamma og pappa skal komme hjem med babyene. Det er lenge å vente.

Jeg, Mimmi, befinner meg i et mirakel. Hver dag som småbarnsmor gir glede og ganske lite søvn.

Lillesøster, på 4 år, drømmer de utroligste drømmer - slik høres det ut når hun snakker og roper i søvne. Storesøster på 6 sover igjennom hva det skal være - utrolig at hun ikke våkner av lillesøsters nattlige eventyr og støy.

En natt våknet jeg av gråt og rop fra 4 åringen. Jeg tumler meg ut av sengen for å trøste og roe 4 åringen. Men hun ligger ikke i sengen, det viser seg at hun har falt ut av sengen og rullet inn under sengen. Jeg får tak i en arm og et bein og drar henne forsiktig frem og får løftet henne opp i sengen. Der sovner hun godt igjen. Neste dag spør jeg om hun sov godt. Ja da,.... hun husker absolutt ingenting.

Selv gjør jeg underlige ting som "altfor aldrende småbarnsmor". Svimmel (tydeligvis) og halv i svime er jeg og barnebarna på butikken. Ved brød og knekkebrød hyllene oppdager jeg at kjolen min er på vrangen. Absolutt alt av lapper og sømme stikker rett ut. Jeg skal vel aldri kommentere en eneste småbarnsmor som har rar klesstil.

En småbarnsmor er en helt. De oppdager det ikke selv, fordi de er konstant trette. De lever så midt oppi alt at de glemmer søvn underskuddet, bare drar seg videre mot ...bedre tider. Altså mer søvn.

Jentene fikk besøke mamma og pappa en gang etter trillingenes ankomst til verden. Det er strenge regler nå under pandemien, så vi kan ikke komme inn på sykehuset. Men utendørs, i parken ved sykehuset, kan vi treffes. Så fint å se gjensynet med familien. Barna klenger og klemmer på mammaen sin. Snuser inn mammas varme og føler de hører til. Pappa får leke og løpe med jentene og livet er noen få dager fra at alle er samlet sammen hjemme

En telefon ringer og det store øyeblikket er der. Vi skal få se babybrødrene fra vinduet!

På nøyaktig kl. 14.40 åpner vinduet seg i 2. etasje og 3 sykepleiere med munnbind viser seg med hver sin liten bylt i armene.

Som Simba i løvenes konge, blir de løftet frem for den lille flokken sin, fra et vindu i 2. etasje på sykehuset.

Så sier den ene sykepleiersken: - Hei, hils på Jacob, og løfter ham frem. Så blir neste baby løftet frem, - hils på Wilhelm og til slutt løfter de frem den tredje lille bylten og sier, - her får dere hilse på Knut.

Vi stirrer opp mot byltene. Prøver å se. Øyeblikket er magisk, stille og sårt. Der er de! Som vi har ventet på hver uke, hver dag og hver time hele våren. Både store og små tørker tårer og lengter etter å holde, å klemme og kose med de nye, små familiemedlemmene. Så nærme og så velkommen.

Vi er klare, vi skal gi de alt de trenger. Om bare noen dager til.